av Berit Ås. prof. em.

En ukuelig feminist, en vi vil minnes – som skal glemmes

Den 21. mars døde legen, psykiateren og forfatteren av mer enn 50 bøker, Nawal El Saadawi. Klassekampens Sissel Henriksen hedrer henne med en hel sides nekrolog der hun skriver om hennes første bok «Kvinner og sex». Hun skriver at den møtte «en storm av kritikk og fordømmelse fra Egypts politiske og religiøse elite, og til at hun mistet jobben i helsedepartementet».

Da jeg som medlem av Utenrikskomiteen, på rundreise i Midt-Østen, møtte henne i Kairo, hadde jeg allerede hørt om henne i akademiske kretser i USA. Hun foreleste ved flere amerikanske universiteter også da hun måtte flykte fra hjemlandet p.g.a. mordtrusler.

Nå tror jeg ikke denne kontakten hadde skjedd hvis ikke en annen besynderlighet hadde funnet sted: Den kvinnelige utenriksministeren i Egypt hadde tatt samme videreutdannelsen som meg i statsvitenskap og økonomi i Ann Arbor Michigan. Nå gjenkjente hun meg som studiekamerat. Dermed bisto hun Per Borten, Finn Gustavsen og meg med viktige tjenester. Hun tok oss til PLOs hovedkontor og orienterte meg om kvinners rettigheter i Egypt

Så møtte jeg Nawal, ble senere bedt som foreleser til hennes feministiske basisgruppe, og hadde henne boende en kort stund hos meg i Asker. Kort tid etter Nawals død kom det brev fra lederen av MIRA. Hun husket at hun fikk snakket med Nawal under hennes opphold hos meg. Hans Beukes, en kjent afrikansk student-flyktning til Norge var også blant dem som ville møte henne.

I disse coronatider husker jeg spesielt noe som jeg den gang syntes var merkverdig: Hun insisterte på å ha sitt eget spisesett; tallerken, glass og kopp og bestikk, som hun også selv vasket etter hvert måltid. Da jeg nesten ble fornærmet, ga hun meg en forelesning om betydningen av slik renslighet. «Når en kommer fra en annen kultur», sa hun, «- så vet en ikke hva gjesten kan bringe med seg av basiller, og gjesten kan være sårbar nettopp p.g.a. relativ ufarlig smitte i besøkslandet!»

Det var sommer under hennes visitt. Hun insisterte på å ville bade på mitt nære badested Hvalstrand. Ikke visste jeg at hun ikke kunne svømme. Hennes bad besto i å vasse ut fra strandkanten til midt opp på låret. Så satte hun seg ned og ropte frydefullt: «I am swimming in the ocean! I am swimming in the ocean!». Noe som vakte stor oppmerksomhet på en ellers overfylt strand der mine naboer og venner oppholdt seg.

I gledesrus fortsatte hun: «I am ready for love, I am ready for love!», hvilket utløste begeistring, men også noe forbehold.

Det var likevel furoren hennes offentlige meninger utløste når hun ikke bare fremmet klare meninger om kjønnslemlestelse av jenter, men også omskjæring av nyfødte guttebarn. Oppmerksomhet fikk hun på veien til forfatterleiligheten i Stavanger. Men glemt blir hun nok ganske raskt!

Berit Ås. prof. em.