Kari Sommerseth Jacobsens innlegg på boklansering 30.11.22
En morgen for snart 40 år siden, leste jeg i lokalavisen at flere fortjenestefulle menn fra krigen 1808-1814 skulle hedres på gateskilt i et nytt byggefelt i Kongsvinger. Jeg fikk kaffen i vrangstrupen, og bestemte meg for å gjøre noe. Noen år tidligere hadde jeg flyttet tilbake til barndomsbyen med min lille familie, som ferdig utdannet etnolog etter studier ved Universitetet i Oslo. Oppgaven var å bygge opp et museum i den gamle festningsbyen.
Jeg dro ned til kommunen og fikk utlevert oversikten over alle gatenavnene. Og da fant jeg ut følgende: Det var 190 km med mannegater og 1,7 km med kvinnegater. Jeg skrev et brev til kommunen og spurte om ikke tiden var moden for å hedre flere kvinner på gateskilt. Ettersom vi allerede hadde gravd frem mange glemte kvinner i den lokale byhistorien, foreslo jeg seks kvinner som kunne synliggjøres på gateskiltene: bohemen Dagny Juel, pianisten Erika Nissen, billedhuggeren Aagot Vangen, landets første kvinne med juridisk embetseksamen Maren C. Dahl, skuespiller og forfatter Ågot Gjems Selmer og Thomasine Lie (kona til Jonas). Rådmannen Norvald Strand (faren til Tove Strand Gerhardsen) skar igjennom den opphetede diskusjonen ved å oppkalle alle de nye gatene etter de seks kvinnene som jeg hadde foreslått.
Så kjære Berit Ås, det skulle en liten regneoppgave og et brev til for å oppnå det vi ville!
Det hører med til historien at da det ble gjort en landsdekkende undersøkelse i 2001 om hvilke steder som hadde flest kvinnegater, raget Kongsvinger på topp med 20 % kvinnegater. Dette lærte meg at det ikke skal så mye til for å velte en uheldig trend. Flere byer hadde ingen kvinnegater overhodet.
Noen år senere da vi skulle redde barndomshjemmet til Dagny Juel og skape det til et kvinnemuseum, ringte jeg deg Berit for å be om gode råd. Og du sa: «Ikke la mennene splitte dere!» Og så sa du mye mer som var støttende og fint. Også denne gangen foretok jeg en liten undersøkelse, og fant fort ut at det var 45 museer som var tilknyttet menn, og kun fem som var tilknyttet kvinner. Ingen av disse kvinnene var særlig kjente.
Dermed var det å formulere gode argumenter for at landet trengte et eget kvinnemuseum. Her kunne vi samle de lokale kvinnene vi allerede hadde «funnet», fortelle den norske kvinnesakens historie og ikke minst: inspirere alle norske museer til å formidle mer kvinnehistorie.
H.M. Dronningen åpnet Kvinnemuseet 31. mai 1995, og dermed oppnådde vi en viktig milepæl.
I 2004 åpnet Berit Ås vår utstilling om abortens historie, mest trolig den aller første i hele verden. Våre kollegaer i USA sa de aldri kunne ha laget en slik utstilling for da hadde sponsorene forsvunnet.
På denne tiden lanserte vi Nettverk for kvinnehistorie med Kvinnemuseet som koordinator. Museer over hele landet ble med, og vårt første mest synlige prosjekt var boken Hundre kvinner. Sammen med våre samarbeidende museer intervjuet vi kvinner over 70 år om deres liv og virke, og til sammen ble det hundre fra nord til sør. Berit Ås var en av disse kvinnene. Boken utkom høsten 2015 og var mitt siste prosjekt for Kvinnemuseet.
I januar 2016 realiserte jeg en gammel drøm og flyttet opp til Helgeland der slekten har sine røtter. I nesten fem år var jeg avdelingsleder i Helgeland Museum avdeling Vefsn. Morsomme tilfeldigheter gjorde at jeg sammen med min stab her fortsatte med kvinnehistorie og jakten på Helgelands historiske kvinner som den samiske pionerkvinnen Elsa Laula Renberg, motstandskvinnen Liv Grannes, forretningskvinnen Fredrikke Tønder-Olsen m. flere. Noen mente jeg drev en underavdeling av Kvinnemuseet, og det var en hyggelig attest å få. Samarbeidet med Kvinneuniversitetet i Norden viste seg å være særlig givende. Så her møttes vi igjen Berit, i et kreativt fellesskap. Hver sommer bor du jo på naboøya mi.
Kari Sommerseth Jacobsen
f. 1953 i Sandnessjøen.
Mangeårig leder for museene i Kongsvingerregionen 1978-2015.
Initiativtaker til Kvinnemuseet og dets første direktør i 20 år.
Nå pensjonist i Oslo/Helgeland, leder i Helgeland Historielag.