Artikkel av, Seniorforsker Dagrunn Grønbech og styremedlem Arna Meisfjord, Kvinneuniversitetet i Norden. Professor em. Siri Gerrard, Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKK)UiT Norges arktiske universitet.

Når unge kvinner på fiskerbåten i dag står fram og melder om at de ikke blir respektert, blir befølt og utsatt for seksuell trakassering av sine mannlige kollegaer, er dette uttrykk for at vi må fremme og trygge kvinners posisjon i fiskerinæringa. Varsler om sjikanering av kvinner er bevis på en næring som lener seg tilbake på fortidige kjønnsrolleoppfatninger og som har stagnert i synet på kvinners kompetanse og vilje for å realisere et yrkesvalg.

Fiskerinæringa sammen med havbruksnæringa, er økonomisk sett i dag den nest viktigste næringa i nasjonal sammenheng. Etter høstens rødgrønne maktskifte med satsing på fornybar energi og fornybare ressurser, vil fiskeriene som vekstnæring bli enda viktigere når oljebrønnene engang skal stenges.

I fiskerinæringa er det registrert litt over 11000 heltids- og deltidsfiskere. I 2020 var det 360 og 70 heltids- og deltidsregistrerte kvinner som var aktive fiskere. Finnmark er det fylket med flest kvinner som fisker. Dersom vi antar at det bak hver mann på et fiskefartøy finnes en mor eller en samboer kan vi medregne 22000 kvinner som på en eller annen måte er deltakende i fiskeriene.

På 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet ble det i forskningen lansert begreper som det skjulte fiske og bakkemannskap om fiskerikvinnene som på land understøttet mannens aktivitet i fiskerbåten og på havet. Dette arbeidet, samt kvinnenes ulønna arbeidsinnsats i heimen med å passe barna og kanskje dyra i fjøset, med tilrettelegging av mat og klær, var lite påaktet. Kvinnenes innsats var ikke tatt med i det formelle fiskeriregnskapet.

I fiskeriforskningen har flere kvinner også senere vært opptatt av å synliggjøre kvinnenes servicefunksjoner gjennom begrepet fiskerikvinner. Selv om kvinnene selv eller deres ektefeller, ikke nøyaktig visste hvem disse kvinnene var, visste de alle at uten en kvinne i heimen, var fiskerlivet vanskelig og nærmest umulig.

Etter hvert er interessen for fiskerikvinne- og kjønnsforskning blitt mindre, bl.a. fordi det på universitetene i strategiplanleggingen sjelden er funnet plass og muligheter for å videreutvikle dette forskningsfeltet. I mangel av forskningsmidler ble flere av kvinne- og kjønnsforskerne marginalisert og forsvant for å finne andre muligheter.

Det er ikke kvinner som fiskere eller andre kvinner i næringa sitt ansvar å løse denne nedverdigende situasjonen. Kjønnstrakassering og mobbing på arbeidsplassen må forebygges og håndteres som et ledelsesansvar, både på nasjonalt, regionalt og på lokalt nivå. Det er derfor viktig at det fra departementshold signaliseres en offentlig holdning og strategi med et påtrykk av hvilken arbeidskultur som er akseptabel i fiskebåten, i fiskeindustrien og i sjømat- og havbruksnæringa, med målkrav om at:

Hvordan kan vi skape en positiv kultur som får kvinner til å søke seg til og bli i fiskerinæringen og organisasjonene?

• Kvinner må få innpass og bli respektert som likeverdig part i besluttende organer, både som toppledere og i styrer slik at kvinners får innflytelse og deres synspunkt kommer med i dagens fiskeripolitikk. 
• Kvinner må få større eierandel i båter, kvoter og konsesjoner. I dag eier menn 96 prosent, noe som vitner om at det ikke er lett for kvinner å komme inn i og få en karriere i næringa.
• I skriftlige arbeidsavtaler og kontrakter må partene underskrive på at trakassering ikke skal tolereres og skal meldes fra om med henvisning til adresse (varselknapp).
• Fiskerikvinne- og kjønnsforskningen må forsterkes gjennom forskningsmidler slik at kunnskapsgrunnlaget dokumenteres og i så måte styrkes.

Noen kvinner rapporterer at de ikke trives i fiskeryrket, noe som oppslag i media den siste tiden også viser. Næringa bør derfor drøfte og bli enige om en ny handlingsplan for hvordan en kan skape en kultur der alle, uavhengig av kjønn, blir møtt med respekt. Det finnes organisasjoner som jobber målretta med holdningsskapende arbeid som f.eks. forsvaret/militæret og politiet og som fiskerinæringas organisasjoner kan dra nytte av. Fortsatt er det ingen kvinner med i Norges fiskarlags landsstyre. I Norges kystfiskarlag og Bivdu, det samiske fiskerlaget, er det én kvinne med i hver av styrene. For å styrke kvinneandelen må en legge en plan for hvordan en skal rekruttere kvinner inn i organisasjonsarbeid og på ledernivå. Erfaringene fra andre organisasjoner, tilsier at det ikke er nok med en kvinne, men at det bør være flere kvinner med i styrer og utvalg skal kvinnerepresentasjonen merkes.

Hvilke strukturelle tiltak må iverksettes for å få flere kvinner til å jobbe i fiskerinæringen?

Nærings- og fiskeridepartementets rapport fra 2021 – «Bedre likestilling i fiskeriene», skisserer mange mulige veier og som bør leses og drøftes på ulike nivå i næringa. Her er tiltak som kan drøftes og følges opp og brukes aktiv som et arbeidsverktøy for å forbedre en akterutseilt næring i kjønnsdebatten. Blant tiltakene som rapporten fra 2021 foreslår, er å støtte nettverk for kvinnelige fiskere, bedre lærlingeordninger og å få fiskeri som fag inn i undervisningen på skolen, også med vekt på det holdningsskapende arbeid. Til nå har menn under 30 år som eier og fisker fra egen båt, fått til sammen over 120 rekrutteringskvoter. Rekrutteringskvoter til kvinnelige fiskere på kvinners premisser, bør derfor vurderes og tildeles.

Kjønnsbasert forskning både i den havgående flåte, kystflåten, i fiske- og foredlingsindustrien, er viktig satsingsfelt.

Vi trenger å vite mer om kvinners arbeidsforhold, og forholdet mellom kvinner og menn på fiskebåter og i fiskeripolitikken, ikke minst i lys av det grønne skiftet. Det behøves kartlegging og intervju kvinner både i havfiske- og kystflåten og i familielivet, som med sin erfaringskunnskap blir viktig for tilrettelegging av kvinnearbeidsplasser. Her må undersøkes hvordan samfunnsinstitusjoner som barnehager og skoler kan tilpasses fiskernes arbeidshverdag på en bedre måte, da vi vet at åpningstidene er en utfordring for å kunne jobbe som fisker.

Vi må forske på pensum og undervisningen i både grunnskolen og den videregående utdanning, for å studere hvordan fiskerinæringa presenteres i forhold til jenter og gutter. Utdanningstilbudet i den videregående skolen, må undersøkes både i forhold til tema og i forhold til kjønnsrollehåndteringen i pensum og undervisning. I skolegården er den seksuelle trakasseringen i mange tilfeller «skjult», hvor skolens lærere ofte ikke ser den kjønnsrelaterte mobbingen. Dette er et forsømt kunnskapsfelt i dagens forskning.

Forskning er viktig som dokumentasjon for å avdekke hersketeknikker som kan benyttes for dominans og maktundertrykking. I kjønnsmoderniseringen av fiskerinæringa trenger vi fokus på at utdannelse også skal omhandle dannelse i kjønnsrelasjoner. Dette er holdningsskapende arbeid her likestillingsparolen bør erstattes av likeverd som begrep. I omstillingsarbeidet som kreves for å oppdatere fiskerinæringa til dagens etiske kjønns- og arbeidskrav, vil et vidt forskningsprogram kunne avdekke status på ulike felt. Et samarbeid på ulike sektorer kunne gi analyser av næringa både på rekrutteringsnivå i forhold til ungdomsskolen og videregående opplæring, organisasjonsnivå og i forhold til lederskap. En mer omfattende kunnskapsinnhenting kan være et viktig sted å begynne for å rekruttere kvinner inn til verdige arbeidsforhold i en mannsdominert næring.

Kilder:

Siri Gerrard (1975): Arbeidsliv og lokalsamfunn, samarbeid og skille mellom yrkesgrupper i et nord-norsk fiskevær. Magistergradsavhandling. Universitetet i Tromsø.

Siri Gerrard & Danika Kleiber (2019): Women fishers in Norway: few, but significant. Maritime Studies (2019) 18:259–274.https://doi.org/10.1007/s40152-019-00151-4

Dagrunn Grønbech (2010): Kystkvinnen. Fiskerbonde og omsorgsbærer. Kvinnemuseet i Kongsvinger og Helgeland Museum. Mosjøen: Prinfo Rønnes.

Bjørn Hersoug (red.) (1983): Kan fiskerinæringa styres? Oslo: Novus forlag.