Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech
Kvinneuniversitetet i Norden

Berit Ås , Kvinneuniversitetets mor fyller 89 år

Kvinnesaksforkjemperen Berit Ås ble født 10. april 1928. Vi gratulerer en gründer som fortsatt har ideer, energi og viljen til ”å stå på”. Som utdannet sosialpsykolog er hun mest kjent for kvinnen bak de fem hersketeknikkene som spesielt menn kan benytte for å holde kvinner utenfor maktposisjoner. Hun er stifteren av Kvinner for fred og hun kan omtales som Kvinneuniversitetets mor.

Barndom

Berit Ås (født Skarpaas) vokste opp i Fredrikstad der begge foreldrene var lærere. Berit var eldst av fire søsken. Hun sier selv at hun egentlig skulle hett Knut. Foreldrene var muligens skuffet over at den førstefødte jenta brøt en familietradisjon, der en i fem generasjoner hadde kunne døpe den førstefødte gutten for Knut. Denne jenta skulle imidlertid tidlig vise takter av viljestyrke, iderikdom og organisasjonstalent. Som fireåring prøvde hun til og med å få gråspurvene på tunet til å stå på geledd. Tidlig arrangerte hun basar for dyrebeskyttelsen. Som 12-åring laget hun demonstrasjon med skolens 600 elever i protest mot at der ikke skulle være lov å leke ”hauk og due” i friminuttene (Haslund 2008).

Som ei leseglad jente hadde hun tidlig lest Jules Vernes bøker om en verden der alt var mulig. Da Berit fortalte de andre barna at de en dag ville kunne reise i fly høyt oppe i luften og at de ville kunne snakke med mennesker på den andre siden av kloden, ble det ville protester. Spesielt var det guttene som brølte av latter, dultet til hverandre og jaget Berit heim til ”han gærne faren din”, slik hun husker episoden.

Studietiden

I studietiden begynte Berit å lese om lederskap. Hun meldte seg inn i flere kvinneorganisasjoner som blant annet Norsk Kvinnesaksforening, Norges Husmorforbund og Internasjonal kvinneliga for fred og frihet for å få innsikt i hvordan disse fungerte. Målsettingen var at hennes magistergradsavhandling skulle vise forskjellen mellom kvinneorganisasjoner og mannsdominerte foreningers arbeidsmåter og rekruttering av medlemmer. I studietiden giftet hun seg med sosiolog Dagfinn Ås og som ble et livslangt samliv. Paret fikk fire barn.

I studietiden ved Universitetet i Oslo begynte Berit som da hadde fått sine første barn, å arbeide for barnehager. To måneder etter at andre barnet var født, avla Berit embetseksamen i psykologi, og hun var den første studenten som fikk innvilget ammepause ved en eksamen.

Som forskningsassistent hos sosialøkonom Harriet Holter, ble det foretatt en undersøkelse som skulle vise hvorfor småbarnsmødre med akademikerutdannelse valgte å bli heimeværende. På denne tiden fantes det så og si ikke barnehager eller annen form for offentlig barnetilsyn. Disse to kvinneforskerpionerene fant da at morsrollen ble til et hinder for en yrkesaktiv karriere for kvinner. Tilsvarende fantes det ikke noe hinder for at menn som ble fedre, fikk vansker med å bruke sin utdanningskompetanse og opptre på arbeidsmarkedet. For å gå i dybden på disse samfunnsmessige skjevheter, ble det i 1959 oversendt en prosjektsøknad til Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd. Søknaden ble avslått med at søknaden ikke var basert på samfunnsvitenskap, men tok utgangspunkt i kvinnesak som ikke egnet seg som forskning.

Forskningen

Sosialpsykologen Berit Ås begynte deretter å arbeide med ulykkesforskning. Et av hennes første publiserte arbeider og som vakte oppsikt, er ”Kjønnsroller og ulykker” i 1961. Denne undersøkelsen viste at jenter og gutter reagerer ulikt på risiko og fare avhengig av det ytre forventningspresset. I behandlingsopplegget etter ulykkestraumer, ble det påvist at menn var utgangspunkt for et maskulint opplegg med teoretiske modeller som ofte ikke passet for å forstå kvinners frykt og mestring av redsel.

I 1960-årene ble det tydelig at byplanleggingen sto overfor store utfordringer i utformingen av et trygt utemiljø for barns lek og utfoldelse og da i alle aldre. På dette tidspunkt satt Berit Ås i Asker kommunes sosialstyre, men uten at hun fikk gjennomslag for sine ideer om å trygge barns oppvekstmiljø. Da hun ble medlem av formannskapet, ble det fortgang i å utarbeide trafikksikkerhet i nærmiljøet. Med utgangspunkt i Asker kommune ble det utarbeidet en større rapport om barn og trafikksikkerhet. Selv om det ut fra datidens politiske interesser var vanskelig å vinne gehør for dette tema, kan prosjektet i ettertid betraktes som et pionerarbeid. Kunnskapen som framkom om barns persepsjon av trafikkbildet og forståelse av biltrafikken, fikk også etter hvert betydning for forskningen. Innsikten bidro til viten om barns opplevelse og oppfatning av trafikkbildet og som i neste omgang kunne benyttes for å sikre barna i trafikken. Rapporten ble utgitt ved Transportøkonomisk institutt og fikk ikke minst betydning etter at lederen for foreningen ”Trygg Trafikk” først på 1960-tallet mente at en måtte kunne lære 3-åringer å gå i trafikken. Det var også underforstått at barnas sikkerhet var husmødrene ansvar. I denne undersøkelsen ble det funnet kjønnsforskjeller på jenter og gutter i forhold til om en bil og dens hastighet ble oppfattet som farlig eller ikke. Gutters lek med bil, bidro til en annen opplevelse av bilen som kjøretøy enn tilfellet var for jenter som lekte med dukker (Ås/Brun-Gulbrandsen 1960).

Ulykkesforskningen var opptakten til en lansering av begrepet kvinnekultur, i den hensikt å synliggjøre kvinners livssituasjon for så å kunne sette kvinnekrav på den politiske dagsordenen. Begrepet var ment å skulle skape bevissthet om blinde felt og gråsoner der kvinner verken ble sett eller hørt. I dag inngår begrepet som naturlig del av vår språkbruk.

Politikken

Fra det politiske livet er Berit Ås kjent for å stå bak kvinnekuppet i 1971 i Asker. Dette for å få flere kvinner inn i kommunestyret (Mårdalen 1998). Aksjonen bidro til at kvinnene nå kom inn i lokalpolitikken med et klart flertall. En av pådriverne i aksjonen var Karla Skaare som da var leder i Asker husmorlag. Kvinnene greide blant annet å bevare Heggedal Hovedgård i bygda som et kulturminne, fra en nedriving slik mennene gikk inn for. Mange av kvinnenes argumenter og forslag i denne bevaringskampen finnes i dag nedfelt i nasjonale bygningslover.

Berit Ås tilhørte Arbeiderpartiets venstrefløy. Hun var motstander av det Europeiske Fellesskapet (EF) og dannet et tverrpolitisk nettverk av kvinner mot EF, noe som ikke ble oppfattet positivt i Arbeiderpartiet. Etter folkeavstemmingen i 1972 ble det et flertall mot norsk medlemskap. Berit Ås ble nå suspendert av Arbeiderpartiet under hele nominasjonsprosessen foran det kommende Stortingsvalget, men ble tatt inn igjen etter at nominasjonen var over (Winther 1973). Den radikale fløy gikk året etter ut av Arbeiderpartiet. Disse dannet i 1973 Demokratiske sosialister og der Berit Ås dermed ble Norges første kvinnelige politiske leder. Demokratiske sosialister samlet politiske krefter til dannelse av Sosialistisk valgforbund som fikk 16 representanter på Stortinget i 1973. Da disse i 1975 gikk sammen i Sosialistisk Venstreparti (SV), ble Berit Ås igjen valgt som leder. I Sosialistisk Venstreparti var hun både leder og nesteleder og satt på Stortinget i perioden 1973-77. Sammen med Torild Skard, Hanna Kvanmo og Aud Gustad ble det fremmet et grunnlovsforslag om rettmessig representasjon av 50 % kvinner i Norges lovgivende forsamling, men som den gang ble nedstemt.

Den politiske interessen har Berit Ås beholdt og hun følger fortsatt med på partiprogrammet og mener at den markedsliberalistiske ideologien er blitt for framtredende. Det politiske engasjementet spenner fra barnehager, trafikksikkerhet, kampen mot tobakk, forurensingsproblematikk, PVC-utslipp, strålingsfare og fredsarbeidet. Berit Ås var med og stiftet organisasjonen ”Kvinner for fred” (Graae 1980).

Teori om hersketeknikk

Den allsidige politiske erfaringen på ulike arenaer både i nasjonal og internasjonal sammenheng, bidro til at sosialpsykologen også kunne observere den ikke-verbale kommunikasjonen som utspilte seg på de arenaer hvor hun ofte kunne være den eneste kvinnen. Berit Ås kunne nå samle sin praktiske kunnskap i en teori hun kalte de fem hersketeknikkene (Ås 1979, 1981). Hersketeknikkene er blitt til både bok, film og undervisningshefter, som illustrasjon på metoder for å skaffe seg herredømme og kontroll i sosiale relasjoner. I prinsippet kan de samme teknikker benyttes til alle typer undertrykking både av grupper og folkeslag. Rettet mot kvinner avspeiler disse en mannskultur som per definisjon anser kvinner som mindreverdige, objekt for underkastelse eller en form for eiendom. De avslører med andre ord mannssamfunnets klassiske metoder for å hindre at kvinner frigjør seg fra mannsherredømmet. De fem hersketeknikkene er:

• Usynliggjøring
• Latterliggjøring
• Tilbakeholdelse av informasjon
• Fordømmelse uansett hva du gjør
• Påføring av skyld og skam

Usynliggjøring er når en person blir forbigått, oversett eller ikke får respons. Dette er tema som har opptatt kvinneforskerne og som blant annet på 1980-tallet bidro til bokserien ”Kvinners levekår og livsløp” som ble utgitt på Universitetsforlaget, for å synliggjøre kvinners bidrag i reproduksjon, omsorg, arbeidsliv og organisasjoner. Det var viktig å presentere et feministisk perspektiv for å påvise mangler ved den etablerte samfunnsvitenskapelige forskningsteori, med en ignorering av kvinners samfunnsmessige betydning og livsvilkår. Kvinner var ikke bare usynlige. Kvinnefokuset var fraværende i forskningen og benyttet mer som en variabel for en sammenlikning til menns situasjon og status.

Latterliggjøring skjer gjennom overbærenhet, hånliggjøring, barnlig opptreden eller ved å bli sammenliknet med dyreverdenen, jevnført med å være dum som en sau eller dum som ei gås. Fra norske folkeeventyr finner vi mange eksempler på at kvinner assosieres til tåpskap, slik vi ikke minst kjenner eventyret om ”kjerringa mot strømmen”. Norges første kvinnelige statsminister Gro Harlem Brundtland ble i sin tid omtalt som både ”hurpe” og ”gullhøne”. B. Ås skriver:

”Tradisjonen med dyresammenlikninger for kjønnene er dypt kulturelt forankret. De spesielle sammenlikninger med små, hjelpeløse og dumme dyr på den ene side og med sterke, høyreiste, sinte eller kloke dyr, på den annen, virker på kjønnene fra vår tidligste barndom. Hvordan kulturens verdisystem kom til uttrykk i forbindelse med ordenes uutalte assosiasjoner blir klart når vi studerer synonymer”.

(Ås 2008: 74-75).

Fra synonymordbøker vet vi at det finnes et utall synonymer for kvinner og kun et fåtall for menn. At kvinner blir assosiert til dyreverdenen, kan også knytter til et bytte, en fugl innestengt i bur eller et rov som blir drept.

Tilbakeholdelse av informasjon skjer når menn bevisst unnlater å informere og involvere kvinner i planer og beslutninger i arbeidslivet eller politikken. Dersom viktige diskusjoner og avgjørelser tas i uformelle fora og utenfor styrerommet uten at kvinner inviteres, foregår det en ekskludering. Slik foregår et dobbeltspill der menn kan ha en skjult agenda og manøvrerer utenom en eventuell motstand fra kvinner. Berit Ås mener at dette har vært spesielt synlig innenfor kirken:

”Opp gjennom tidene har kvinnene så å si alltid blitt forholdt informasjon om religiøse spørsmål og presteskapets hemmeligheter. Av den grunn har de heller ikke fått delta i statuspregede kirkelige handlinger”.

(Ås 2008:77).

Her refereres det videre til at da Norges første kvinnelige prest Ingrid Bjerkås ble tilsatt som prest i Den norske kirke, ble hun møtt med et brev fra landets biskoper med en oppfordring til alle prester om å motarbeide henne. Å ekskludere henne fra det mannlig fellesskapet, var motivet bak vedtaket om å utelukke henne fra medlemskap i presteforeningen. Frimurerlogen trekkes her inn som et ytterliggående eksempel på en organisasjon som ønsker om å beskytte broderskapet. Det finnes dessuten en fortielse av kvinners innsats på alle nivå i samfunnet. Vi vet derfor ikke hvor stor arbeidsinnsats kvinner bidrar til i husholdet for andres omsorg og velferd, målt i forhold til bruttonasjonalproduktet. Kvinners ulønna arbeidsinnsats usynliggjøres og gir dermed ingen rettigheter, slik Berit Ås (2008) framhever i sin bok. Hun mener vi må finne andre økonomiske modeller for å forstå utarmingen av jordens ressurser og komme til livs fattigdomsproblemet blant kvinnene.

Fordømmelse uansett hva du gjør kan vi også kalle dobbeltstraffen. Denne hersketeknikken har fått navn etter sosiologen Robert K. Merton (1968) som omtalte dette som ”damned if you do and damned if you don´t”. Passivitet kritiseres som manglende engasjement. Aktivitet blir fordømt som pågåenhet og blir negativt bedømt. Slik manipuleres vurderingen av ris og ros i forhold grupper en har fordommer overfor. Den som utsettes for dette føler seg utilstrekkelig og mindreverdig. En kan bli et offer. Til slutt våger en ikke aksjonere. For kvinner kan dette føre til at de måtte gå veien om menn for å fremme sine interesser.

Selv kommenterer Berit Ås at dobbeltstraffingen er den hersketeknikken som er sterkest forankret i våre fordommer om kvinners udugelighet. Den er derfor vanskelig å avsløre. Kvinner møter motstand og blir dessuten tilbakevist dersom de konfronterer menn med denne strategien. Hun sier videre at siden undertrykkelses-teknikkene her er særlig vanskelig å gjennomskue, er det derfor disse som i framtiden vil bli de viktigste å avsløre dersom vi skal fronte dette problemet for en holdningsendring.

Påføring av skyld og skam skjer gjennom utskjelling, ydmykelser, ærekrenking og moralsk fordømming. Kvinner påføres skyld og dårlig samvittighet og får følelsen av å være lite dyktig og utilstrekkelig. Mødre kan få skylden dersom deres barn mangler oppdragelse, viser avvikende atferd eller begår kriminelle handlinger. Kvinner kan likeledes få skylda dersom de blir voldtatt eller på andre måter mishandlet i nære relasjoner. Første eksemplet henviser til et moderskap der kvinner så å si er eneansvarlig for barneoppdragelsen. Det andre eksemplet relateres til en maskulin oppfatning om at menn har en legitim rett til å straffe og mishandle kvinner. Kvinner anses dermed som menns eiendom og territorium de har fri adgang til å råde over. Menns alkoholisme og voldsbruk blir dermed overført til å være kvinnens skyld og ansvar.

Fra etnologien og historisk forskning vet vi at en måte å skaffe seg herredømme på var å beskylde kvinner for beherskelse av ondskapen. På 1600-tallet ble det med utgangspunkt i kirken og den religiøse trosoppfatning, iverksatt en omfattende heksebrenning for å kvitte seg med kvinner som ble opplevd som truende for samfunnet. Dette var det ekstreme uttrykk for kvinnehat og en redsel for kvinner som ønsket å stå fram og i så måte kunne utgjøre en trussel for menns herredømme. At hekseprosessen virket sterkt disiplinerende, trenger vi ikke levne noen tvil (Willumsen 2008).

I dag er den seksualiserte kvinneforakten mest framtredende. Jenter og unge kvinner blir opptatt av egen kropp og atferd, som om de er skapt i mannens bilde. Den sterke kroppsfikseringen bidrar til spiseforstyrrelser, kroppsoperasjoner med fokus på klesantrekk og tilbehør som ytre staffasje. Fokuset på kvinnekroppen bidrar til at jenter i førskolealderen har klare ideer om hvilke klær som favoriseres. De unge mødrene viser til at småjentene selv velger uten deres påtrykk. De unge kvinnene mener seg ”frigjorte” med retten til å velge fritt. Noen ganger kan det se ut som at det er bedre å vise ”rumpa” enn å bli oversett (Helseth 2010). Observasjonene gir grunn for å reise spørsmålet om en mediafokusering av jenters kropp underbygger kvinners makt eller avmakt.

Det andre kjønn

Undertrykkingen av kvinner forekommer i mange ulike fasetter. Den franske filosofen Simone de Beauvoir skrev i boken ”Det annet kjønn” i 1949 at vi er ikke født som kvinne, men at vi blir oppdratt til å bli kvinne. Jenter og gutter er med andre ord født likeverdige. Forskjellsbehandlingen i sosialiseringen bidrar derfor til at gutter blir normen og normalen og for det som er riktig og følgelig viktig. Jenter blir objektivert og får dermed en annen-orientering. Den amerikanske sosiologen Robert K. Merton (1949) påpekte at når det henvises til at kvinner og menn har forskjellig biologi og derfor er ulike, så kan vi være sikre på at dette avspeiler kjønnsbaserte fordommer i samfunnet. Fra psykiatrien vet vi at den medisinske diagnosen hysteria er relatert til det greske begrepet for livmor. Den psykiske tilstanden er uttrykk for at kvinner er nervøse, oppfarende, utilregnelige og har manglende følelsesmessig kontroll.

Kvinner som det andre kjønn, blir dermed det definerte kjønn, og det kjønn som skal innordnes, underordne seg og beherskes av menn innenfor den maskuline forståelsesramme. Dersom en i forskning og politikk fjerner kvinner som begrep og erstatter dette med kjønn som begrep, bidrar dette ikke bare til en usynliggjøring av kvinner og et feministisk perspektiv, men også at maskuline verdier blir dominerende med utgangspunkt i menn som norm og standard. Vi risikerer dermed en maskulinisering av samfunnsverdier med en seksualisering som forsterker underordningen av kvinner, og som hindrer kvinners rett til et selvstendig liv.

Hersketeknikkene er allmenngyldige og kan ramme alle. Siden det ennå er flest menn i maktposisjoner, rammes derfor flest kvinner og spesielt de som ønsker å delta i den offentlige debatt og på den politiske arena på lik linje med menn. De fem hersketeknikkene er oversatt til mer en 20 språk, og læres både på samisk, japansk og tibetansk for å nevne noen. Hersketeknikkene avslører det tilslørte. I dette ligger et bevisstgjørende element og en politiske kraft for mobilisering mot forskjellsbehandling og urett.

Kvinneuniversitetets mor

Berit Ås begynte på slutten av 1970-tallet å drømme om realiseringen av et kvinneuniversitet, som skulle formidle kvinneteorier og kvinneforskningens resultater til kvinnene selv. Målgruppen var kvinner uten noen formell utdannelse som gjennom kursvirksomhet og kunnskapsutvikling kunne styrke egen posisjon og selvbilde. At dette kunne bli latterliggjort og omtalt som ”kjøkkenuniversitet” er en annen sak (Haslund 2008). Den teoretiske fagkampen gikk også ut på hvorvidt et slikt kvinneuniversitet skulle være basert på en radikal marxistisk-sosialistisk ideologi, eller en mer humanistisk og tolerant kunnskapsforståelse av kvinneundertrykkingen.

Arbeidet for å finne et egnet sted for etableringen av et kvinneuniversitet ble iverksatt. Etter å ha vist interesse for flere aktuelle steder, gikk aksjonsgruppen inn for å kjøpe Dalen Hotell i Telemark, da det ble annonsert for salg. Stedet ble imidlertid kjøpt av legpredikanten Åge Samuelsen. I følge Berit Ås sin fortelling sa predikanten at da han hadde fått nyss om at radikale kvinner ønsket å kjøpe stedet, hadde han fått beskjed av Vår Herre om å kjøpe hotellet. På denne måten fikk etableringen av Kvinneuniversitetet utiltenkt mediaoppmerksomhet.

I 1983 ble Kvinneuniversitetet på Løten etablert som en privat stiftelse, for to år senere å bli innviet av forbruker- og administrasjonsminister Astrid Gjertsen. Da hadde kvinneflertallet i Stortingets kirke- og undervisningskomité fått gjennom beslutningen om at det skulle opprettes en egen post i statsbudsjettet for Kvinneuniversitetet. Dette for å sikre statsstøtte til driften. Egen læreplan var utarbeidet med tema som blant annet kvinnekultur, helhetlig forståelse av helse, alternativ økonomi og økologi. Mange kvinner fikk tilbud om å kunne fullføre ungdomsskoleeksamen, og det ble iverksatt utdanningstilbud for kvinner i ledelse. Kvinneuniversitetet vakte både nasjonal og internasjonal interesse. Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland viste interesse for de pedagogiske metoder og undervisningsprinsipp der kvinner skulle styrke hverandre, gjennom en læringsprosess basert på demokratisk styring og medbestemmelse. Delegasjoner fra blant annet land som Japan, Kina og USA kom for å studere en annerledes organisasjon. Senere er det opprettet flere kvinneuniversiteter, blant annet kvinneuniversitetet i Steigen i Nordland og i flere andre land som kopierte ideen. Utgangspunktet var flat struktur for organiseringen med en medlemsring av om lag tusen kvinner som støttet dette foretaket. På 1990-tallet begynte Kvinneuniversitetet på Løten å merke problemer for en videre drift og berettigelse. De svært populære lederkursene for kvinner med tema som ”Tanke og omtanke”, fikk få påmeldte etter at Bedriftsøkonomisk institutt (BI) begynte å tilby regulære lederskapskurs. Kvinneuniversitetets styre avviklet støtteringen som hadde vært viktig med sine støttespillere. Styremedlemmene ønsket honorar som ellers i næringslivet, og noen hevdet at nå var likestillingen kommet så langt i vårt land at det ikke lenger var grunnlag for dette særskilte foretaket. Saken endte med et gjeldsoppgjør og i 2006 ble den herskapelige bygningen Rosenlund på Løten der universitetet hadde tilhold, lagt ut for salg. Senere ble det opprettet et Likestillingssenter på Hamar og som fikk tilført de statlige midlene som Kvinneuniversitetet, også i Steigen kommune, tidligere hadde mottatt. Gründeren Berit Ås skaffet seg da advokatbistand for å gå gjennom saken om nedleggelsen. Hun fikk juridisk støtte for at vedtaket om å endre vilkårene for stiftelsen var lovstridig. Som en minnelig ordning med Utdannings- og forskningsdepartementet ble det etter vanlig søknad gitt en tildeling på 1 million kroner til opprettelsen av et nytt Kvinneuniversitet.

Kvinneuniversitetet i Norden

Våren 2011 kunne Berit Ås delta i åpningsseremonien ved Høgskolen i Nesna der Kvinneuniversitetet i Norden ble åpnet (Grønbech 2012).

Kvinneuniversitetet i Norden er en stiftelse med formål om å være et lærested som bygger på feministiske verdier og et kvinneperspektiv, for å styrke kvinners stilling i familie- og samfunnsliv. Gjennom kursvirksomhet skal en gi kvinner selvtillit gjennom å synliggjøre deres innsats i omsorgsarbeid og yrkesliv. Kvinneuniversitetet skal drive tverrfaglig kursvirksomhet og forskning om og for kvinner i alle aldre. Arbeidet skal drives uavhengig av kvinnenes erfaringsbakgrunn, utdanning og nasjonalitet. I formålsparagrafen står det at Kvinneuniversitetet i Norden skal være en premissleverandør for utforming av kvinnepolitikken. Kvinneuniversitetet jobber tverrpolitisk i et samarbeid med landene i Norden. Kvinneuniversitetet er en stiftelse som i dag ledes av et styre med representanter fra de nordiske land. Det nordiske samarbeidet skal bidra til at en internasjonal brukergruppe skal kunne utveksle og nyttiggjøre seg felles kunnskap, og dermed bidra til fremming av et kvinneperspektiv i politiske organisasjoner både nasjonalt og internasjonalt.

Prioriterte hovedområder er å belyse og problematisere kvinners arbeid og lønnsvilkår i lønna og ulønna virksomhet i heim og samfunn. Dette er utpekt som et viktig hovedområde, ut fra et faktum om at det fortsatt finnes et stort lønnsgap mellom kvinner og menn. I arbeidslivet lønnes kvinner lavere enn menn, selv innenfor yrker med lik utdanningsbakgrunn. Dette er lønnsforskjeller som ikke minst kommer til syne gjennom en skjevfordeling når det gjelder trygdeordninger og pensjonsrettigheter. Kampen for likelønn er viktig for å hindre at kvinners rolle som omsorgsperson for barn, syke og eldre ikke skal gjøre dem til tapere på arbeidsmarkedet. I familien utfører kvinner såkalte usynlige arbeidsoppgaver, som ikke synliggjøres i lønnsstatistikken. Hadde deres ulønna arbeide vært registrert i landets bruttonasjonalprodukt, viser estimat at dette ville økt med en betydelig andel (Koren 2012). I regi av Kvinneuniversitetet i Norden arbeides det for å utvikle nye økonomiske modeller, for å framskaffe alternativ forståelse av hvordan vi definerer lønnsomhet og vekst. I denne sammenheng blir økologiske hensyn og en mer rettferdig fordeling av jordas vann- og matressurser viktig.

Et annet viktig hovedområde er å bekjempe vold mot kvinner. Voldtekt av kvinner og voldsutøvelse mot kvinner er et stort samfunnsproblem som oftest privatiseres, er skambelagt og som overlates til kvinnene. Voldsutøvelsen mot kvinner i nære relasjoner rammer familien og kvinners omsorg- og ansvarsoppgaver for å skape trygge oppvekstvilkår for barna.

I et samarbeid med Høgskolen i Nesna ble det i utgangspunktet arbeidet for å iverksette et eget fag med tema vold mot kvinner. Dette er et nybrottsarbeid. Faget finnes lite utbygd ved andre læresteder og er ment å være kompetansegivende for helse- og sosialarbeidere, lærere på alle nivå og politiet til eksempel. I 2016 ble Høgskolen i Nesna en del av Nord universitet, Bodø. Stiftelsen Kvinneuniversitetet har foreløpig ingen formell samarbeidsavtale med Nord universitet, men avtale med oppdragsenheten på universitetet om å kunne gjennomføre studium dersom egen finansiering skaffes.

Berit Ås ble professor i sosialpsykologi ved Universitetet i Oslo. Hun er i dag æresdoktor ved flere universitet i Canada og i Norden. Hun er internasjonalt prisbelønt for sin innsats i kampen for kvinners rettigheter, fredsarbeidet og miljøbevegelsen. I Norge er hun blant annet æret gjennom tildelingen av St. Olavs Orden som ridder av 1. klasse. Berit Ås kan anses som en stor faglig og politisk kapasitet med samfunnsengasjement og en arbeidsinnsats for å gjøre verden til et bedre sted.

Teksten er lest og kommentert av professor em. i sosialpsykologi Berit Ås.

Litteratur:

Beauvoir de, Simone (1949

/1970):                                  Det annet kjønn 1.

Oslo: Pax forlag.

Graae, Bodil (1980):            Kvinderne for freden.

Århus: Aros forlag.

Grønbech, Dagrunn (2012):           Kvinneuniversitetets mor. Art. i avisen Helgelands Blad 7/3 -12.

Grønbech, Dagrunn (2013): Kvinneuniversitetets og hersketeknikkenes mor, Berit Ås, fyller 85 år (s. 186-191).Tidsskrift for kjønnsforskning, nr. 2. Oslo. Universitetsforlaget.

Helseth, Hannah (2010):      Generasjon sex.

Oslo: Manifest forlag.

Haslund, Ebba (2008):        Ild fra Asker. Et portrett av Berit Ås.

Oslo: Pax forlag.

Koren, Charlotte (2012):     Kvinnenes rolle i norsk økonomi.

Oslo: Universitetsforlaget.

Merton, Robert K. (1949/

1968):                                    Social Theory and Social Structure.

New York: The Free Press

Mårdalen, Irene (1998):      Kvinnekuppet i Asker.

Hønefoss: I. Mårdalen forlag.

Willumsen, Liv H. (2008):    Seventeenth-century witchcraft trials in Scotland and Northern Norway.

Tromsø: Statsarkivet i Tromsø.

Winther, Lise (1973):           Da partipisken smalt i Asker.

Oslo: Pax forlag.

Ås, B./Brun-Gulbrandsen, S.

(1960):                                  Kjønnsroller og ulykker.

                                               Art. i Tidsskrift for samfunnsforskning. Juni.

Berit Ås (1979):                    De fem hersketeknikker, om å ufarliggjøre fiendens våpen.

                                                Art. i : Årbog for kvinderet.

København: Juristforbundets forlag.

Ås, Berit (1981/2008):        Kvinner i alle land. Håndbok i frigjøring.

Oslo: Aschehoug forlag.