Tekst: samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech
Publisert i Kvinnesak.no 6. februar 2016.

Elsa Laula Renberg (1877-1931) hadde gått på jordmorskolen. Selv fikk hun seks barn der to døde. Hun er mest kjent for å ha bidratt til organiseringen for å fremme samefolkets rettigheter. Samefolkets dag/Nasjonaldag 6. februar er en avlegger etter det første samiske landsmøtet i 1917 i Trondheim. Som foregangskvinne og same møtte hun mye motstand, men fikk likevel utrettet mye for samesaken til tross for at hun døde i ung alder av tuberkulose, bare 53 år gammel.

Elsa Laula Larsdatter var født i Sverige og vokste opp i Dikanäs i Vilhelmina, en nabokommune til Hattfjelldal. Faren var fra Susendalen i Nordland og familien drev reindrift i grensetraktene mellom Helgeland og Västerbotten. Elsa må ha vært en kvinne med sterk egenvilje og pågangsmot. Hun reiste til Stockholm for å gå på jordmorskole i en tid der utdanning for kvinner var høyst uvanlig. Da hadde hun allerede tatt realskole i Örebro og var fra ung alder svært opptatt av samiske rettighetsspørsmål.

I 1904 var hun med å stifte Lapparnas Centralförbund i Stockholm, som den første sameforeningen i historien. Her ble hun leder. Hun bygde nettverk til maktpersoner og var en av de første samer som møtte Kong Oscar. Hun forfattet og ga ut kampskriftet «Inför lif eller död? Sanningsord i de Lappska förhållandena.» Her tok hun opp samenes rett til land og vann og ikke minst skolegang der integreringspolitikken ble drøftet. En kampsak var å samle det samiske folk uansett landegrenser, for å føre felles sak for reindriftsnæringen og den samiske minoritetskulturen. Elsa reiste rundt i det samiske Norge fra nord til sør, for å holde foredrag om samiske rettigheter. Til slutt overtok samepolitikken det meste av hennes oppmerksomhet, et opplysnings- og bevisstgjøringsarbeide som krevde både styrke og mot.

I 1908 giftet Elsa seg med den norske reindriftssamen Thomas Renberg som hun flyttet med til Vefsn, og der de sammen etablerte seg i Toven reinbeitedistrikt. Her fødte hun seks barn i løpet av 13 år, og der de to eldste døde tidlig. Selv om hun jobbet i reindriftsnæringen, fortsatte hun det politiske arbeidet. Etter hvert etablerte familien seg litt sør for Mosjøen, i Brurskanken reinbeitedistrikt. Her stiftet Elsa i 1910 den første samiske kvinneforeningen, Brurskankens Lappekvinde Forening, der hun ble leder. Foreningen påtok seg ansvaret for å etablere en barneskole i Nordland, i tillegg til informasjonsarbeidet angående utdanning og sosiale forhold. Foreningen tok opp alkohol- og fattigdomsproblem for å hindre nød og urett. Elsa kjempet også for at de som ville drive reindrift på småskalanivå skulle få anledning til dette og ikke la seg bortdrive av reineiere med store reinflokker.

Selv om denne driftige foregangskvinnen møtte mye motstand i egne rekker både i Norge og Sverige og tross at hun vokste opp i en tid hvor kvinner ikke fikk stemmerett for i 1913, ga hun ikke opp sine kampsaker. I en tid med sterk mannsdominans, var det desto vanskeligere for en kvinne å stikke seg fram og i tillegg forfekte sine meninger. I 1916 søkte hun og fikk på vegne av Brurskanken Lappekvinde Forening, penger fra staten til å organisere et nordisk samemøte i Trondheim. Arrangementskomiteen som besto av bare kvinner med Elsa som organisator, oppfordret kvinner til å delta for å stå opp for sitt folks interesser. I dagene 6. – 9. februar 1917 møtte omlag 150 samer til det som ble deres første landsmøte. Her kom samer fra hele Norden sammen for å drøfte felles interessefelt, og da ikke minst retten til undervisning og opplæring i eget morsmål for å bevare det samiske språket. Elsa Laula Renberg holdt selv åpningstalen. Hun var en dyktig taler og snakket varmt for at samhold over landegrenser skulle gi styrke og rettsvern. Det ble understreket at samene burde ha eiendomsrett til landet de drev og til jordbruksdrift. Arbeiderbevegelsens forkjemper Martin Tranmæl og reindriftsinspektøren var inviterte til dette landsmøtet der de deltok. Åpningsdagen 6. februar har da senere blitt feiret som Samefolkets dag/Nasjonaldag både i Norge, Sverige, Finland og Russland.

Samene i Finnmark inngikk senere et samarbeide med Arbeiderpartiet om at samenes nasjonale rettigheter også skulle fremmes gjennom stortingsvalgene. Etter at valgordningen ble endret i 1921, ble det mulig å stille egne samelister. I 1924 sto Elsa Laula Renberg som nummer to på denne lista, men uten at listen fikk mange stemmer.

Sommeren 1931 døde Elsa Laula Renberg av tuberkulose. Hun er gravlagt på Dolstad kirkegård i Mosjøen. Blant samefolket er hun høyt aktet for sin politiske innsats i å synliggjøre og fremme samisk kultur. Dette innen et bredt sosialt felt der hun sies å ha vært inspirator for mange. Denne samiske foregangskvinnen ble i 2012 æret med en egen teaterforestilling: «Elsa Laula. Kvinnen som sprengte grenser», som hadde urframføring i Trondheim på Samefolkets dag. Teateret er ikke bare en hedersbevisning, men viser også til hennes kraft og styrke. Her framkommer også at denne samiske foregangskvinnen ble til spott og spe for sin innsats og at hun kunne bli omtalt som sinnsyk. Dette skyggelegger ikke for at Elsa Laula Renberg i ettertid er blitt en frontfigur og et ideal for en fremming av samenes rettigheter.

Litteratur: Wikipedia og Siri Broch Johansen (2015): Elsa Laula Renberg: historien om samefolkets Minerva. Utgivelsessted Karasjok.